Vinter i Skagerak

«Jeg bør sjekke at skjøtene til forseilet løper fritt»

Tanken slår meg på vei ut fra Egersund havn tidlig en morgen i desember. Båten pløyer gjennom et lett lag med is på fjorden. Det glimter av morgensol i havgapet utenfor og tanken blir glemt i min eufori over hvor vakkert landet vårt er.

Det blir en vindstille dag sydøstover med nydelig vinterluft og en lav sol. Det er meldt vind og dreining til sydøst fra kl 19. Passer perfekt. Jeg skal seile totalt 180 nautiske alene på havet før jeg når Hvasser neste kveld. Antagelig tredve timer. Det skal gå bra.

Kvelden kommer. Vinternatten åsså. Plutselig. Bekmørkt. Og vinden som meldt, men ikke noen dreining. Snarere kuling fra nord øst, midt i mot. Bølgene bygger seg opp. Å krysse mot vinden i minusgrader midt på natten er ikke aktuelt så motoren får slite. Etterhvert sliter den veldig. Såvidt den evner å holde styringsfart på skuta mens jeg langsomt passerer Mandal. Klokka blir 20, og så 21 før vinden dreier. Utenfor Kristiansand kan jeg omsider rulle ut forseilet. Og da må jeg bite meg i halen. Selvfølgelig er skjøtet surret seg fast rundt kryssholt i baugen, seilet lar seg ikke rikke uten en tur på fordekket for å knytte løs. Alene ombord i grov sjø. Ikke morsomt. Jeg åler meg frem på alle fire og huker fast livline der jeg kan underveis. Selv om sikkerheten ved dette antagelig er av symbolsk karakter. Om jeg blir slengt over rekka er det nok natta, uansett om jeg er bundet til båten eller ikke. Vel fremme i baugen hever forskipet seg over en bølge før det stuper flere meter ned i neste. Det iskalde vannet skyller over meg med en forbausende kraft. Jeg lever for svingende! Omsider får jeg til å krabbe baklengs akterover. Problemet er løst og jeg får rullet ut seilet. Nå skyter vi fart. Jeg beholder motoren på for å gi driv i bølgedalene og på toppene drar seilet båten opp i tosifrete tall på loggen.

Jeg velger å seile et godt stykke ut i Skagerak. Delvis for å unngå det som måtte være av ferger langs land. Og for ikke å stampe i motstrømmer som normalt står kraftig langs kysten. Jeg lykkes godt i dette. Natten går fort og humøret stiger når solen atter kommer frem. Det blåser etterhvert stiv kuling og jeg må redusere turtallet på motoren, det blir for vilt. Men jeg nærmer meg Hvasser og Krukehavn som er mitt mål for turen. På AIS ser jeg Strømstad fergen nærme seg Sandefjord. Det er blå himmel over hodet mitt, men frostrøyken ligger tett og jeg ser ikke skipet før det er ganske nært. Selvfølgelig på kollisjonskurs. Ingen annen løsning enn å jibbe fokka og styre opp mot vinden for å vike. Nye dusjer med saltvann. Jeg kjenner på kulda nå. Men straks er fergen forbi og jeg kan smette inn mellom skjærene. Her er jeg godt kjent. Litt som å komme hjem på et vis. Jeg vet at innseilingen kan være en «trakt» for høy sjø på sønnavind og sånn sett en utfordring i et smalt sund. Men vinden har dreid mot sydvest og skjærene gir le for de store bølgene. I Krukehavn smaker et varmt måltid etter tredve timer seiling, antagelig fem minutter søvn totalt. Jeg er høy på adrenalin, men greier likevel å sovne til slutt.

Skagerak kan være en bitch, - men ikke faen om jeg lar meg tukte.