Polakker på grunn

Den sommeren hadde fjordkroa på Lille Herbern utenfor Bygdøy en fenomenal fiskesuppe på menyen. Dette stedet helt ned i vannkanten er en av byens virkelig skjulte perler. Beliggenheten er rett og slett uovertruffen med orkesterplass til hele innseilingen mot hovedstaden. Menyen har variert, men holdt en gjennomgående høy standard.

Min venn Alex og jeg hadde tømt en flaske vin til suppa, og følte det var litt snaut med bare en cognac til desserten. Det var høst, fortsatt varmt i været, men mørket kom fort og før vi rakk å tenke over det var de store vindusflatene helt mørke. Om vi lente oss litt ut mot dem, kunne vi se lyset fra Oslo sentrum. Vi er såpass nære at man nesten kan se viserne på rådhusklokka.

Vi var unge, vi var småfulle og svært fornøyde der vi satt og snakket oss gjennom hele sommerens viderverdigheter, gleder og utfordringer. Da kom det en uvanlig bekymret krovert bort til bordet vårt.

«Gutter, jeg tror det står en diger båt på Skurven, kanskje de trenger hjelp, ser ut som den har stått der lenge».

Skurvegrunnen er en lang åsrygg like under vannflaten som strekker seg mellom to fyr rett utenfor kroa. På en god sommerdag er det gjerne 4-5 båter «parkert» på dette stykket undersjøisk granitt. Og kroa spikker inn en strek i en bit drivved som er spikret opp på veggen for hver båt som går på. Å bli en del av den statistikken som en følge av at man ikke følger med i sjøkartet, - det er den ultimate flausen for en skipper.

Alex og jeg går ut på terrassen og ganske riktig langt opp på himmelen over grunna ser vi en lanterne i en mastetopp som ikke skulle være der. Dette er mange år siden og promille til sjøs var ikke det tema som det er i dag, det var nesten som normalen. Så vi tenkte ikke noe over det og entret vår 20 fots RIB med lette ben. En utenbordsmotor på godt over hundre hester tok oss raskt de femhundre metrene som skulle til for å nå båten.

Det viste seg å være et polsk skoleskip. Med en voksen skipper og en haug ungdommer. Ingen av dem snakket hverken engelsk eller tysk. Skuta sto solid plantet et godt stykke opp på berget uten sjans til komme av ved egen maskin eller slep. Da er det bare en metode som gjelder. I og med ingen forsto hva vi sa, så hoppet jeg ombord med et tau. Festet det til storseilfallet (lina som går helt opp til toppen av masta og som man bruker til å heise seilet). Den andre enden var festet til RIBen vår, og så var det bare for Alex å gi bånn gass, nitti grader på tvers av den store skuta. Jeg løp raskt akterover mens vi ved hjelp av vektstang prinsippet krenget ripa helt ned i vannlinjen. Jeg rakk å høre porselen til minst 30 personer gå i dørken med tusen knas der nede før jeg fikk satt den store båten i revers og bakket den av fjellet.

De polske ungdommene så forskremte ut. Men båten var atter flott og kunne navigere rundt og på riktig side av det ytterste fyret for egen maskin. Skipperen var også noe fortumlet, men ikke verre annet enn han stakk noe i hånden min mens jeg var på vei over ripa og ned i RIBen.

Det hele gikk så fort at jeg ikke helt rakk å si noe før skipet var på vei, og jeg ser ned på hånden som tviholder på en flaske polsk vodka.

Lille Herbern, men kroa i front til venstre i bildet