Mens vi venter på ny tropesommer

Jeg har aldri helt skjønt meg på naturister, eller nudister (hva er forskjellen?). Uansett, et konsept jeg har styrt klar av. Inntil sommeren 2018 her i Skandinavia. Med tropevarme fra Mai til August.

Omstendighetene gjorde at jeg dro på seiltur alene. På svenskekysten og helt ned til Læsø som er en vakker øy utenfor Frederikshavn i Danmark, fikk jeg følge av gode venner på tur. Vi badet på de endeløse sandbankene rett utenfor havnen, fråtset i kreps og reker. Og svingte våre begre på sene nattetimer. Men etter noen dager så setter «havnesyken» inn. Jeg går litt lei og merker at horisonten roper på meg. Så jeg takker høflig farvel til mine skjønne venner og forsetter på egenhånd.

Syd av Læsø, midt mellom Sverige og Danmark ligger Anholt. Denne øya har vært en favoritt gjennom mange år, men nå var det lenge siden siste besøk og jeg gledet meg vilt. Solen sto uvanlig høyt på himmelen den sommeren og vinden blåste rett i mot som en hårføner på steroider. Det nyttet rett og slett ikke ha klær på seg. Og nå må jeg be mine kjære lesere om unnskyldning. Å plante sånne bilder i hodet på helt uskyldige mennesker er helt utafor, men likevel. Å svinse rundt i det fri med utstyret dinglende i fri dressur. Ganske digg. Ha meg unnskyldt.

Det er normalt en seilas på rundt sju timer mellom disse øyene ute i Kattegat. Men nå blåste det som sagt midt i mot, og ikke veldig mye. Jeg kunne gått for motor og spart noen timer. Men opplevelsen var euforisk. Så jeg tenkte at dette får ta tiden det tar. Ferdigsnakka. For å kjøle meg ned tømte jeg bøtter med friskt sjøvann over hodet, og hadde jeg kunnet synge, så hadde jeg sikkert gjort det.

Timene gikk og etterhvert dukket denne merkelige lille øya opp fra horisonten. Den er ikke stor og når man først ser den, så er man så godt som framme. I det jeg suste inn bak moloen så gikk solen ned i havet fra skyfri himmel. Og jeg hadde omsider nådd frem til mitt «jordbærsted» på denne kloden.

Etter fortøyning og hils på bryggenaboer fra fjerne land, så var det ikke annet valg enn å treffe puta. Og det ble ingen vanlig innsovning. Nærmest en besvimelse. Neste dag var kråsen noe hes etter å ha flagret drøvelen som en vimpel hele natten. Men humøret var på topp. Badebukse og en litt utvaska T-skjorte gjorde nytten på vei til til stranda. Den strekker seg om mulig enda lengre enn på Læsø og vannet føles utrolig friskt selv om heten hadde fått temperaturen opp i uvanlige 25 grader den sommeren.

Etter et herlig dypp i brenningene velger jeg å la håndkle ligge og bare lufttørke i solen. Når buksa er sånn passe tørr og børstet ren for sand, er det kort vei til havnekroen. Her står en dude med stråhatt og spiller saksofon. Den søte danske damen er pent kledd i uniform som må ha vært veldig varm. Men akevitten er iskald. Ølen likeså, og altså, - dansk sild av beste merke!

Og klokka var ikke 10 enda.