Havet gjør deg ikke fattigere, det bare forteller at du ikke trenger mer

Den store esken dundrer ned i containeren med et smell. Ekko fra hauger av ting som flyter utover gjaller i veggene på Ullern Gjenbruksstasjon. Jeg ser ned på alt sammen. Ting jeg har kjøpt, trodd jeg må ha, spart til, jobbet for, betalt skatt. Og nå stopper det her. Alt som ikke ble gitt bort eller solgt, flere lass på dynga. Vemodig selvfølgelig. Men straks jeg vender ryggen til og løfter blikket byr opplevelsen på sann frigjøring. En følelse av eufori som vanskelig kan beskrives.

Det er seks år siden nå. Prosessen med å fri seg fra gods og gull. Og frue. For så gjøre alvor av guttedrømmen omsider. Flytte i båt. Til et minimalistisk liv hvor det er lite plass til ting. Nå når årene begynner å bale på seg, så er det vel nettopp noe av det jeg setter mest pris på. Tjene mindre, bruke mindre, leve enklere. Føles utrolig deilig. Samtidig oppleve så mye mer. Nyte av morgenkaffe i cockpiten mens endene hilser på. Føle på fart og komfort under en behagelig slør mellom de danske øyer. Sitte med sand mellom tærne og la tankene få vinger.

På reise andre steder hvor jeg må oppholde meg på land, så får jeg fort værk i sjøbeinet. En seng som står stille byr ikke på samme hygge som en køye på vannet.

Vinterstid nyter jeg å kunne holde en varme i salongen de færreste i våre dager tar seg råd til i sine stuer. Det er jo ikke så store arealet å varme opp. Å kutte så drastisk i bokostnader bidrar til målet; jobbe mindre, tjene mindre, eie mindre, - oppleve mer.