dag sems blogg
Her vil vi publisere ulike tekster, med en ting til felles;
- absolutt ingen sammenheng eller mening, annet enn uttrykk og formuleringer til egen og andres undring.
Akkurat som vi arbeider med bilder som frie arbeider, vil vi arbeide med frie tekster for hele tiden å skjerpe pennen på et selvstendig grunnlag.
God lesning! Og send oss gjern en mail om du får noe ut av det!
”Hälften terpentin och hälften nötolja” er den enkle oppskriften til den gamle mannen på stranden.
”Det er snart 37 år sedan jag sist oljade ekan, men den er fortfarande helt tät och fin, men nu er det dags at olja på nytt.”
Han ser ut som han er hugget ut fra den samme stammen som treverket i den gamle prammen. Men blant alle furer og brunsvidd hud, skinner et par helt klare blå øyne. Jeg innbiller meg at disse øynene kunne høre hjemme hos et lite barn. Etter et par høflige fraser, overlater jeg han til sitt arbeid med prammen, som han tydeligvis nærer et veldig varmt forhold til.
Lengre bort på stranden finner jeg ly for sommerbrisen og legger meg til rette på et badehåndkle. Kosterhavet og en enslig måke utgjør det nærmeste naboskapet, og begge ser ut til å ville la meg ifred. De nakne føttene er godt begravd i den litt fuktige sanden nede i vannkanten. Panamahatten skygger for solen mens jeg leser om Harry Holes viderverdigheter, i en bok hentet fra hyttas sparsommelige bibliotek. Jeg har tatt med en dansk boksøl, og har resten av dagen helt uten planer eller oppgaver foran meg.
Etter en stund kommer det en skygge over meg. Jeg skotter opp, og der står den gamle og ser ned. Det er ikke lett å tolke ansiktet eller blikket hans, men så sier han;
”Jag har iaktagit er”
”Javel?” svarer jeg.
”Jo, - och så där skal livet levast”
Aldri, aldri, aldri har jeg følt meg så krøllete. Jeg burde luktet lunta allerede i P-huset, jeg mener når billyset reflekteres i betongen på en tørr dag, da har selv vaktmesteren ambisjoner. Marmorflisene i gangen burde også vekket meg fra søvnen med sitt advarende ekko, men ingenting av dette kunne forberede meg på kultursjokket som resepsjonen i det nye Storebrandbygget skulle gi.
Giganten innen finans og forsikring har bygget en middels stor norsk by rett på vest siden av bygrensa. Huset rommer tusenvis av arbeidsplasser, alle okkupert av mørke dresser, elegante skjørt og stramme slipsknuter.
Når jeg sto der i min linblazer som absolutt kunne trengt et strykejern, litt falmede jeans og sko som ikke akkurat duftet skokrem, vel så kom denne krøllete følelsen over meg med en forbausende tyngde.
Bak skranken fortsatte perfeksjonen. Kvinnen må ha vært smellvakker for ti år siden, i dag var hun mest for elegant å regne. Silkeblusen fremhevet fargene i den friserte toppen, og øynene som så spørrende på meg.
”Hva kan jeg hjelpe med” spurte hun, og siktet sikkert ikke til følelseslivet mitt.
Og da var det noe som kortsluttet, et eller annet bare raknet og det ramlet ut av meg, som om jeg skulle være helt stein.
”Jo, skal vi se, jeg søker en dude….” Jeg har aldri kalt noen dude før, og har ingen aning om hvorfor nettopp dette ordet skulle dukke opp som en kanin fra hatten. Jeg rakk ikke en gang å smile over min egen idioti, før de blå gluggene over silkeskjerfet nådde enda større diameter.
”En dude!?”
Dæven som det damper av New York. Jeg hadde aldri trodd før jeg reiste dit, men der kunne jeg bodd. Hadde flytta på dagen om de riktige omstendighetene hadde vært der. Vi var en guttegjeng som ble invitert over til et stevne vi bare ikke kunne si nei til og hadde århundrets råeste uke i selskap med hypersosiale amerikanere.
Men som sagt det damper, i flere betydninger av ordet.
Jeg vet ikke hvor mye klokken var, men det var tynt med trafikk, og et uforutsett toalettbesøk gjorde at jeg plutselig sto alene på et fortau mitt på natten. Det regnet lett, men jeg innbiller meg at jeg ble mer våt av luftfuktigheten og varmen, enn regndråpene fra oven.
”Need a lift” kommer det fra kvinnen i designerkjolen som kom ut bak meg, antagelig enda en etterlatt sjel fra siste runde på ramma.
Før jeg rakk å tenke meg om hadde hun fisket opp en telefon fra vesken og ringt etter bil. Vi rakk knapt å bli ferdige med den formelle introduksjonen før hennes private limmo gled opp ved siden av oss og jeg fikk transport tilbake til hotellet.
På vei opp til rommet rant svetten nedover ryggen, og jeg gledet meg til air conditioningen som sørget for en behagelig temperatur. Inne i det romslige rommet jeg delte med min reisekompis Ivar durte maskinen som foret oss med kald luft fra vindusrammen som vender mot hotellets bakgård. Ivar var enda ikke kommet hjem, og mye tydet på at det foregikk et nachspiel et eller annet sted. Der og da, var jeg glad til. Men jeg begynte å endre syn på air conditioningen. Den bråkte noe helt forferdelig. Og jeg tenkte som så, at det var bedre uten den støyen, og heller åpne vinduet i håp om å få inn en lite morgenbris.
Problemet var at den evindelige maskinen satt fast i vinduet. Den duret og gikk nederst i rammen, mens over den tronet noe som så ut som et vindu det gikk an å skyve opp.
Så jeg skrudde av infernoet, og lettet over stillheten begynte jeg så skyve opp vinduet. Men det satt dønn fast. Nå hindrer jo det som kjent ikke staute nordmenn på tur. Her mangler det sikkert bare litt olje tenker jeg og spenner fra det jeg makter.
Og ganske riktig, vinduet gir etter, og glir plutselig oppover i en overraskende fart.
Samtidig går sammenhengen opp for meg i all sin gru. Vinduet satt fast fordi det var limt til air condition boksen med silikon fuger. Faktisk så var det dette mesterstykket i byggekunst som holdt hele den fordømt svære beistet av en maskin på plass.
Når nå den øvre delen av ”låsemekanismen” forsvant, så var det ikke lenger noe som hindret den røslige boksen av metall og elektronikk å gli sakte men sikkert ut av vindu, retning bakgården ca 30 etasjer under meg.
Samtidig skulle det vise seg at vinduet ikke manglet olje. Straks jeg hadde revet det løs fra boksen gled det som sagt hurtig opp, og det kom minst like hurtig ned igjen. Bare for å treffe boksen på midten og langsomt bli presset oppover, etter hvert som denne endret retning og vinkel.
Mine reflekser var nok ikke lynraske, men hurtige nok til å få et grep om boksens underkant før vektstangprinsippet ville gjort enhver redning helt utenkelig. Samtidig forsto jeg at vindu måtte opp for å svingt boksen inn på plass.
Med en kraftanstrengelse lyktes jeg et stykke på vei i dette forsettet. Og da Ivar kort tid etterpå kom inn av døren fant han meg vrengt over et halvt tonn nesten skrapjern med den ene hånden på utsiden, og den andre hånden låst om vinduets underkant. Jeg kom meg ikke noen retning uten hans hjelp.
Sammen fikk vi boksen på plass og balanserte vinduet over, noe som så ut til å låse innretningen tilfredsstillende på plass. En urolig natt fulgte, i en nesten uutholdelig hete. Jeg våknet tidlig, mens Ivar sov dusjet jeg, kledde på meg og gikk ned til frokost.
Jeg hadde nesten glemt det hele, da jeg etter en drøy time skulle låse meg inn på rommet igjen.
Et voldsomt leven hørtes gjennom døren, og det gikk kaldt nedover ryggen på meg når jeg forsto hva som var i ferd med å skje. Jeg fomlet med nøkkelen, det virket som en evighet før låsen gikk opp og jeg styrtet inn i rommet.
”Er du gal, har du skrudd på air contioningen” brølte jeg over alt bråket.
”Slapp av, jeg ser bare Star Wars på peyteve”, kommer det fra sengen bak meg.
Skjøt ut Knut...
Minneord for Knut Pedersen - en god gammel seilerkompis som døde alt for tidlig
Den blå himmelen fyller hele lukeåpningen til ”Moll”, Knuts kjære Express. Solen var forlengst stått opp, og en av livets virkelig glade gutter glipper med øynene. Der ute, rett over pulpiten vaier det svenske flagget i morgenbrisen.
For oss i nabocockpiten utspiller det seg et nesten surrealistisk drama når den tettbygde kroppen kommer farende opp av lukeåpningen. Han banner så det lyser når flaggstangen noen muntre sjeler har limt fast med ducktape ikke lar seg rikke uten redskap. Knut likte ikke svensker.
Men han elsket båten sin.
I mange år var Knut Pedersen aktiv med sin Albin Express. Da jeg kom inn i foreningen i 1980 hadde han allerede sin første Færder seier inne i denne båten, som han etter hvert brukte mest til tur. Senere byttet han til en Bavaria 38 som skulle bli hans bolig frem til han nå døde på Diakonhjemmet bare 68 år gammel. Aker Brygge var hans adresse om vinteren de siste årene, og B-brygge på Lille Herbern var ankeret i tilværelsen hele sommeren.
For han elsket Lille Herbern
...og Oslo Seilforening, han var i mange år svært aktiv i styre og i arrangementer. Som regattasjef satt han en til da en helt ny standard for sosial hygge og miljø. En holdning som har vært med på å prege oss andre som har tatt pinnen videre i årene som har fulgt. Som seiler glødet han for det aktive miljøet, han utdannet seg til forbundsdommer og trener. For sin utrettelige innsats fikk han Oslo Seilforenings hederstegn.
Og han elsket livet
Knut Pedersen var en trubadur, som hornblåser i Kampen Janitisjar og som begersvinger langt inn i de små timer. Festen var aldri over før lyset var slått av for kvelden. Det brede smilet sjarmerte pikehjerter og spredte varme. Galant, høflig og oppmerksom var Knut alltid tilstede der det skjedde. Spontaniteten og livsgleden var en inspirasjon for oss alle som sto han nær.
De siste årene var han dessverre svært plaget. Alt så ut til å ligge til rette for noen fine år på bølgan blå, men både kropp og sjel slet mer enn gutten fortjente. Vi er så lei oss for dette, og samtidig som vi sørger over hans bortgang. B-brygga blir aldri den samme, regattabanen blir en viktig sjel fattigere og foreningen vil savne en viktig fargeklatt i miljøet.
Skjøt ut Knut, fall av og nyt den siste seilasen i medvind!
På vegne av gode venner i OS
Dag Sem
______________________________________________
En god idé
Antagelig var det ganske mørkt i rommet da han kom inn. Gamle Medici var utålmodig. Alle disse kunstnere, arkitekter, for ikke å snakke om kirkens menn, hva visste de ?
Året var 1420 og hans mausoleum med en storslage kuppel skulle bygges. En kuppel som verden aldri hadde sett maken til. Et byggverk uten kanter, pilarer og søyler. En hvelving akkurat som himmelen selv.
Etter timelange foredrag og utredninger var han gått lei. Og kanskje var det for å spotte ekspertisen. Eller kanskje var det bare et tilfeldig innfall når han ettertenksomt la egget på marmorbordet i midten av forsamlingen.
- Dette mine herrer er det jeg vil ha, så enkelt og likevel så genialt. Men hønemor ser ut til å være 
smartere enn dere alle. Det eneste hun ikke får til er å balansere denne perfekte formen på høykant, snerret han til forsamlingen.
Ikke det?! Kom det lavmelt fra et hjørne og frem i lyset trådde Filippo Brunelleschi. Med en rask håndbevegelse kakket han egget i bordplaten så det sto. Dette var nok til at han fikk oppmerksomheten han trengte. Nok til å overbevise gamle Medici om sine planer for en selvbærende kuppel. En helt ny idé om hvordan man skal bygge, en ide som kom til å markere slutten på gotikken og begynnelsen på renessansen.
______________________________________________
Skjønnheten og udyret
Broccoli, gulrøtter, mager skinke, Pepsi Max, kosttilskudd jeg ikke kjenner, vitaminer. Duverden. Handlebåndet lå som en lang elv av sunnhet. Det oste av energi, og ikke det at jeg på noen måte er spesielt nysgjerrig, - langt ifra! Men jeg måtte løfte blikket, løserive meg fra denne fråtsingen i helse og velvære på et gummibånd. Jeg måtte se hva slags menneske dette var, som betaler for det hele med platinum kort og faktisk taster 1852, en nautisk mil, som PIN kode. Hun kaster på den blonde manken og jeg får et glimt av personligheten som utstråler sunnhet, glede og estetikk som man bare sjelden opplever. Jeg mener det har jo ingenting med å være nysgjerrig å gjøre, men det er jo litt spennende å følge med på hva folk handler?! Jeg mener man kan jo se på OB pakker, ølbokser og snop og tenke sitt, - det er jo tillat det....
Uansett var mitt ærend fort unnagjort og jeg var på vei ut som en rakett. Den blonde manken rundet hjørnet til Elisenbergveien og et par raske byks tok fort igjen forspranget hennes. Skjønt det var kanskje mer enn et par, for jaggu kunne den dama bevege seg. Rett nedenfor Polet stoppet hun og låste seg inn i en midnattsblå Mercedes SLK (frøken kjerre, men la gå, hun var jo dame!). Selv hadde jeg ikke parkert mer enn et par kvartaler unna, og polet kunne vente, så det varte ikke lang tid før jeg skimtet den blå mercen et stykke opp i Kirkeveien.
En litt fleksibel holdning til lysreguleringen, - jeg mener alle vet at den gule bølge er godkjent når man har et ærend. For et ærend hadde jeg.
Ikke det at jeg på noen måte er nysgjerrig, jeg måtte bare finne ut hvor den gudinnen på to lange bein bodde. Det er vel ikke så rart? Det er hun sikkert helt vant til, dessuten skulle jeg jo nesten samme veien, så min lille Fiat vil neppe belaste miljøet betydelig med den ekstra runden.
Et stykke oppe i Holmenkollveien svinger hun til en eiendom. En villa, med innkjøring som en alle. Store gamle bjerker dannet en buegang fra gaten og opp til husets inngangstrapp.
Flaks
Disse trærne ga meg perfekt skjul, så jeg diskre kunne spasere opp til huset. Dessuten tok bladkronene av for mesteparten av regnet som etter stund satte inn.
Plutselig skjedd det noe. Døren gikk opp og den blonde manken kom ut igjen. Hun la den latterlige lille vesken i bagasjerommet på SLKen som nå hadde taket oppe. Med en forsiktig akslerasjon var bilen borte.
Hun skulle på sykebesøk til sin gamle far, kunne Pierre, interiørarkitekten fortelle meg. Hun besøker han på hjemmet hver eneste dag på disse tider. Full av varme og omsorg. Mens Pierre fyller ut hullene i min kunnskap om dette vesenet fra en annen himmel, kunne jeg ta hjemmet i nærmere øyesyn. – Alt var perfekt. Norsk gullalder preget veggene i den store entreen. I stuen hadde hun valgt mer moderne saker, en perfekt miks av Bidemeyer og Expo Nova. Nennsomt og lekkert.
Alt var perfekt, ikke tegne til rot. Ikke en tilfeldig gjenstand eller slurv i noen detaljer. I skapene lå alt med brettekanter, i et ryddig system. Til og med på de øverste hyllene fantes ikke et støvkorn. Skinnende rent var det i alle kroker.
Men ærlig talt, det må være tillat å være skuffet over folk. Det er trist, virkelig trist, og fullstendig unødvendig å bli noe så til de grader fly forbanna. Så hoppende gæern, bare fordi hun finner meg i sitt soverom.
Kanskje gjorde det ikke saken bedre at jeg på det tidspunktet kun var innført hennes undertøy?
______________________________________________
Vår skjulte formue og hva vi gjør med den...
- God dag sier en hyggelig stemme på den andre siden av det anonyme anropet, - Jeg ringer fra Pareto har du hørt om oss?
Jo da, vi ha hørt om Pareto, og undrer over hva dem vil meg..
- Vi vil gjerne invitere til frokostmøte og diskutere planer for formuen din.
- Formuen?! Mener du investering i fond, sikker på at du har riktig retningsnummer, det er vel knapt mulig å pushe fond noe særlig syd for Bodø?
- Nei da, det er ikke fond jeg snakker om, kan den velvillige mannen i den andre enden forsikre oss. – Men en smart måte å skjule formuen mot beskatning....
Jeg kaster på røret med et dårlig skjult fnys. Nå har ikke vi noe formue å skjule, og vår tillit til Armani dressene i hver sin Porsche er heller lav. Bare tanken på at jeg skulle overlate noen av mine surt opptjente kroner til denne gjengen synes helt absurd. Blårussen i sine designerkontorer har aldri fremstått som venner av meg, eller menneskeheten som sådan. Og når de forsøker å gi meg inntrykk av gavmilde råd, kombinert med for og kaffe en vinterkald morgen, så oser det ikke akkurat troverdighet av samtalen.
Så langt er det ille nok, men i etterkant synker den korte samtalen litt ned i meg. La gå at jeg kjenner mange som hater å betale skatt. La gå at mange søkkrike mennesker uten gjeld og store formuer ergrer seg over å måtte betale skatt av gjenstander de har betalt for med skattlagte midler. La gå at systemet kan diskuteres, at det finnes en dissens over rettferdigheten. Men det er dog et system, det er nedfelt i lovs form av folkevalgte politikere. Det utgjør spillergelene i samfunnet vi lever i.
Nå forsøker jeg ikke påstå at vår mann hos Pareto forsøker seg på noe som er ulovlig i bokas forstand. Hans kolleger hos Terra, har brent seg såpass stygt, for såpass kort tid siden, at han neppe tør gjøre det samme. Men det lille han sa, ga et klart inntrykk av et system hvor man ”kan utnytte systemet”, og Pareto sitter på nøkkelen. Tydeligvis er det billigere å kle opp en blåruss, enn å betale skatt, og hvis han får sin risikofrie provisjon står vi en god sjanse til å slippe unna formueskatt.
Antagelig lovlig, men neppe rakrygget sett fra et samfunnsperspektiv. Antagelig helt på grensen av hva man kan kalle etisk eller moralsk.
La gå hvis argumentet hadde kommet som en bonus i enden av et langt resonnement. En ekstra mulig gulrot for den profitthungrige som ikke riktig vet hva han eller hun skal gjøre med pengene. Men som HOOK LINE i en salgssamtale fra et firma som liksom driver en seriøs forretning?!
For meg bekrefter det alle fordommer om en uærlig og tvers gjennom rotten bransje. Jeg tror ikke Pareto er noe bedre eller verre enn noen av de andre aktørene i dette markedet. Og det finnes alltid mennesker som hekter seg på hypen, noen av dem ordførere med ansvar for skattebetaleres penger, andre som enkelt mennesker med mer eller mindre sviktende gangsyn.
Uansett er det fristende å oppfordre de dresskledde herrer om å skaffe seg en hederlig jobb, som det står et minimum av respekt av.
Selge bruktbiler for eksempel, eller vedde på hester, eller noe?
______________________________________________________________________________________
Portmonéhelvete
Den umiskjennelige lyden av en mynt som ruller. En lyd som tiltar etter hvert som omdreiningene øker. En lyd, knapt hørbar, som likevel overdøver kakafonien i kjøpesenteret. Unger som skriker etter søtsaker, pip fra strekkodelesere og kassadamens velmente;
Trenger du kassalappen?
Men det skulle ta tid før jeg fikk det spørsmålet. For mynten har forlengst falt til ro, før den gamle damen på nytt dykker ned i portmonéen.
Jeg er sikker på at jeg har femti øre her, et eller annet sted, bare et øyeblikk.
Klokken har så vidt passert fire og hordene med arbeidere, aktive mennesker, barnefamilier, folk med program, mål og ikke minst klokke, strømmer inn mot de underbemannede kassene.
Det er dette den søte gamle damen venter på hele dagen, øyeblikket hvor hun kan holde hele den lange køen i åndeløs spenning mens hun romsterer etter mynter i sin portmoné. En sliten liten tingest i sprukket kunstlær med messingliknende ramme og lås. Herfra trekker hun frem en og en mynt som om det var en tryllekunst. Og på et vis er det et show. En diabolsk måte å oppnå oppmerksomhet, hennes øyeblikk i solen den dagen.
Når showet omsider er over, så skal alle varene ned i handlenettet. Ikke det at det er så mange av dem, men det opptar hele den ene siden av pakkedisken i enden av rullebåndet vel forbi min handling og hun etter meg igjen.
Ja, ja, men sier hun lavmelt til seg selv.
Mens hun pakker nettet ned i trillevognen. Det er godt med plass, likevel ynker plasthjulene seg under vekten med små skrik etter olje, eller en eller annen form for smøring.
Hun sjokker ut av kjøpesenteret, nedover gaten og rundt et hjørne, uten at noen legger merke til henne. Etter det store showet med portemonéen er det ingen som føler noe som helst om, med eller mot den gamle damen. Midt i Suhmsgate låser hun seg inn i en bygård som har sett sine bedre dager. Trass i den kostbare beliggenheten har gården unngått rehabiliteringen alle nabogårdene hadde gjennomgått de siste årene. En slags osmose hvor kraften kommer fra yngre krefter som er villig til å betale dyrt og samtidig slite seg ut på oppussing for å få en urban livsstil. En osmose som enda ikke har nådd frem til nettopp denne gården, denne inngangsdøren.
Innenfor døren stopper den gamle damen ved postkassene. Forbausende kjapt tryller hun frem en nøkkel fra ingenstedsfra. Hun virker høyere, rettere, tydligere på et vis. Hun låser resolutt opp postkassen og sorterer ut reklamen med presisjon og målbevissthet.
Da går døren opp i den andre enden av gangen. En annen gammel dame er på vei ut, til forveksling lik vår venninne ved postkassene.
Skrik, skrik, ynk kommer det fra handlevognen hennes på veien ut gjennom døren. Hun passerer damen ved postkassen uten å veksle blikk. Med et par små hump trekker hun vognen nedover de to trinnene ved utgangsdøren. Det virker nesten som om hun suges ut av døren, forandrer form, flyter inn i mengden som en anonym grå masse.
Damen ved postkassen vender seg om med et lite smil og låser seg inn døren lengst nede i korridoren. Inne i leiligheten er det varmt, veldig varmt. Men den gamle damen tar ikke av seg annet enn hanskene når hun kommer inn.
Hun parkerer trillevognen langs veggen i gangen, og spaserer med raske trinn inn på kjøkkenet. Hun nynner på en gammel revyvise av ukjent opprinnelse mens hun trekker en kopp ut av skapet. Fra taket høres en lyd fra leiligheten over, skrik, skrik, ynk – også en dør som går opp og smeller igjen.
Den gamle damen smiler igjen, og legger en tepose i koppen. Så skrur hun på vannkranen og fyller koppen med kaldt vann.
Omhyggelig stenger hun kranen, som om hun var redd for å spille en eneste dråpe. Så legger hun begge hender rundt koppen. De lange fingrene slutter nesten leddløst om keramikken, og smilet hennes går over i en skingrende latter når vannet begynner å koke.
